Vell, det er lenge siden jeg har blogget nå. Har egentlig ikke hatt lyst, føler at alt jeg sier har blitt sakt før.

Så det jeg har gått gjennom den siste tiden er egentlig det samme gamle. Jeg har jobbet et år på forskjellige plasser, dette er fordi jeg ikke vet hva jeg vil bli. Jeg er snart 20 år, også vet jeg ikke hva jeg vil jobbe med, hva slags menneske er jeg? Jeg burde jo ha funnet noe jeg liker å gjøre snart...

Jeg har begynt på et nytt skoleår. Denne gangen er det bilskade, lakk og karosseri. Ja, jeg har sakt at jeg liker dette yrket veldig godt, men jeg vet ikke om det er dette jeg vil holde på med. Jeg vet ikke hva jeg vil lengre, har absolutt ingenting som gjør meg glad. Jeg føler meg ikke lykkelig, og jeg føler at det har blitt gjort en feil da jeg kom til verden.

Men nå som jeg går på denne linjen, så får jeg fikset opp bilen min. Jeg skal prøve å fikse den så den nesten er som ny. Jeg skal hel-lakkere den, jeg skal fikse motoren om ikke bytte den ut. Jeg skal etter hvert fikse interiøret i bilen, for det ser jo ikke ut. Liker ikke den stygge grå fargen, det får meg til og føle meg trist. Eneste grunnen til at jeg skal fikse bilen opp er pga jeg ikke vil at den skal minne meg så mye om Morfar. Jeg savner han virkelig, og jeg angrer så mye på at jeg ikke var hjemme det året han gikk bort. Det er jo så mye jeg kunne ha hjulpet han med. Men istedet gikk jeg på skole en annen plass og ikke hadde muligheten til og være så mye hjemme..

Føler meg mislykket siden jeg ikke klarer å finne ut hva jeg vil, jeg har jo bare lyst til og bli glad for en gangs skyld. Og nå i det siste føler jeg at alt bare raser sammen rundt meg..

Men jeg skal prøve å være sterk, jeg trenger ikke gå til en lege eller psykolog eller noen for å snakke om disse tingene. Jeg er sterk, jeg er ikke redd for noe! Eller jo, jeg er redd for sprøyter og edderkopper, og jeg trur nok at det er alt, jo kanskje jeg kan være litt redd for andre ting også, men hovedsaken er at jeg ikke er redd for å dø, jeg er heller ikke redd for å leve. Selv om det er tungt å leve, og det er en prøvelse, så kan det jo hende at jeg en dag vil se lyset i tunnelen og starte og virkelig å leve, ikke sant?